Montaigne: Om ære

Me som tykkjer at ros og heider er ei slags skrekkblanda frygd-sak, kann trøysta oss med vyrde Michel de Montaigne:

«(B) Det ligger en slags naturlig sødme i følelsen av å bli rost, vi setter bare så altfor stor pris på det.

[...]

(A) Jeg bryr meg mindre om hvem jeg er for andre enn hvem jeg er i meg selv. Jeg vil være rik gjennom meg selv, ikke ved lån. Andre ser bare det som hender oss og det ytre skinn; hvem som helst kan bære en rolig maske over et indre fylt av skrekk og uro. Det er ikke mitt hjerte folk ser, men bare min holdning. Man gjør rett i å fordømme den form for hykleri som finner sted i krig, for hva er lettere for en foretaksom mann enn å unnvike farene og kle et skjelvende hjerte i krigersk mundur? Det er så mange muligheter til å unngå å utsette sin egen person for fare at man kan narre verden tusen ganger før man innlater seg på et vågestykke. Og til og med da, om vi er jaget opp i et hjørne, kan vi jo for en gangs skyld dekke oss bak et tappert oppsyn og noen faste ord, selv om vi har hjertet i halsen.»

Montaigne, Michel de (2006). Essyas. Annen bok. Norsk tyding ved Beate Vibe. Oslo: Aschehoug.