fridtun (hus)morar seg: gutegjentor

Kann ei husmor vera gutegjenta? Den heimeskrivande husmori undrast på det her ho sit og blader i ei bok ho just hev lese ut, Født feminist – hele Norge baker ikke av Marta Breen (og eg vil atter minna um at ho skriv friske småstykke her). Snart skal husmori røpa noko frå barndomen sin, men fyrst lyt ho segja litt meir um den nemnde boki.

Født feminist gav husmori mangt å tenkja på. Eller rettare sagt: Husmori kjende slik ein trong til å skriva medan ho las. Det er som oftast eit serkjenne ved gode skrifter, at lesaren fær hug til å skriva.

Kor som er: Breen er kvassøygd, men ikkje berre det, ho er òg ram til å knyta i hop det ho ser – det me til vanleg kallar «å sjå noko i samanheng». Det som for husmori ter seg som ei rad lause trådstumpar, vert mestsom ein fast og tett vev når Breen hev fare yver det. Ofta, i alle fall. Til dømes hev husmori bite seg merke i at nokre kjende kvinnor gjerne fortel i intervju at dei var «ei sånn guttejente» (e.l.) då dei var småe. Husmori hev nog fnyst litt av det og tenkt «jaha, serleg at du var gutegjenta», men ho hev ikkje gruna noko vidare på det, hev aldri spurt seg kvifor alle desse kvinnone segjer det, kva det tyder. Men Breen spyrr. Husmori er no so skamdjerv at ho hermer nokre bolkar frå boki:

«Nå tror du kanskje at jeg skal fortelle at jeg var 'ei skikkelig guttejente' da jeg var liten. At jeg mislikte dokker, hatet å kle meg i kjole og aller helst ville spille fotball med gutta hele dagen. Dette er nemlig en svært utbredt barndomsopplevelse, skal vi tro kvinnelige kjendiser. I utallige portrettintervjuer fortelles den samme historien. Line Verndal, Mira Craig, Lene Nystrøm og Herborg Kråkevik, vakre og überfeminine i dag – men i oppveksten var det guttejenter alle sammen.»

Dinæst gjev Breen oss ei laaaang lista med utdrag frå intervju, der dei alle segjer mesta ordrett det same, at dei var gutegjentor, både politikarar, idrottsfolk, forfattarar, skodespelarar, musikarar, filmskaparar, akademikarar, næringslivsfolk og so frametter og frametter. So held Breen fram: 

«Landet kryr altså av guttejenter. [...] Hvorfor i all verden er 'guttejente' blitt den mest populære merkelappen for kvinner å sette på seg selv? Antagelig fordi vi legger en hel masse positive egenskaper i begrepet. Som det å vera sporty, modig, leken, morsom, avslappa og ujålete. Innforstått egenskaper som vanlige jenter ikke har.»

So kjem Breen òg inn på det at mange av desse (tidlegare) gutegjentone fortel at dei treivst og trivst best i lag med gutar, av di det ikkje vert so mykje baksnakking og kjekl og kiv. Viktugt emne, men kaup boki um de vil lesa meir um dét, for no må husmori berre få sagt at når ho les um alle desse kvinnone som byrgt fortel at dei var gutegjentor, fær ho slik ein brennande hug til å ropa 

SVIKARAR! 
SVIKARAR!

For dei skulde prøvt det sjølve, kjent korleis det var å vera «gutegjenta» (ja, kva er no eigenleg det?) når alle dei andre gjentone tok til å verta gjentegjentor, det må ha vore ein gong millom 3. og 5. klasse, då dei heldt upp med springa kringum i vide olabukser eller joggebukser og mjuke hettegenserar og gode skor, i staden skulde klæda vera tronge og tett og skorne høge og dei skulde ikkje springa og spretta ikring i skulegarden lenger, nei, dei skulde ganga seint att og fram og tala lågt um viktuge emne, gutar og slikt, og den unge husmori stod på sida og såg at det hende, såg at det hende med deim, men ingenting hende med henne, som den einaste heldt ho fram med å vera gutegjenta, stundom vart det eit samtaleemne, stundom ikkje, og ho sa aldri sjølv at ho var gutegjenta, det var dei andre som sa det, og ho skyna snart at det var noko rart og avvikande, det var ikkje gildt lenger no, men ho greidde ikkje gjera som hine, kvar gong ho prøvde, vart det berre endå verre, noko rengde seg i henne, ho harmast litt på dei hine, harmast av di dei ikkje var som henne lenger, dei var liksom vaksne frå det. 

Og so kjem dei no, når dei er vaksne og vakre og vidgjetne, og kunngjer med gleda at dei var gutegjentor!

Nei, slikt likar ikkje husmori. Og det er ikkje visst at ho er gutegjenta. Det kann godt henda at ho er gjentegut.

rein Tankaløysa

Som det gode, gamle ordet segjer: Betre seint en aldri! I går las eg endeleg Ordbok for underklassen, ei bok eg høyrde um for vel eit år sidan, men som eg av einkvan grunnen ikkje kasta meg yver, endå eg såg ho hausta rikeleg med lovord både her og der. Men i går hende det: Eg skulde slå i hel tri timar på Oslo lufthamn og hadde lese ut alle bøker og blad eg hadde i sekken, so gjekk eg til bokbudi, og der stod boki på ein pall og skein imot meg.

Kva slags bok er det? Som forlaget skriv på sida si: «Skarp og lettbeint selvhjelpsbok som avkler politikerspråk og frustrerende moteord i arbeidslivet.» Millom desse moteordi og umgripi er styggedomar som fokusområde, samhandlingskompetanse, balansert målstyring, styringsdialog, endringsorientering og lesestrategiskolering.

Eg las boki med det me kallar skrekkblanda frygd. Frygd av di det er rasande moro å sjå kor umåteleg hjelpelaust folk greider å ordleggja seg. Skrekk av di denne målføringi kann koma til å øyda det etter måten gilde samfundet me hev greidt å skipa, ikkje minst kann det taka livet av folk! Det meiner eg. Når politikarar og leidarar talar eit tåkelagt mål som borgarane ikkje skynar (og det er ikkje meiningi at me skal skyna det heller, trur eg), er me sanneleg ille ute. 

Er dette tåkespjåket noko nytt? Tja, Ivar Aasen skreiv i 1859:

«Det norske Folket treng til greide og klaare Tankar, so vel som til eit heimlegt og høvelegt Maal; det er inkje vel teent med ei Ovmengd av blinde og skoddefulle Tankar, og helder inkje med ei Mukka av myrke og undarlege Ord, som lett kunna tena til eit Skalkeskjol fyre umogne Tankar og rein Tankaløysa, og som sedvanlega verda so mistydde og forvanskade, at dei berre føra til ein Slurveskap i Tenkningi og ei Utskjemming i Maalsansen, som me alt hava seet so riklege Merke paa, at me inkje hava Hug til at sjaa meir av same Slaget.» (mi utheving)

Det er fulla lika gale no? Eller verre?

Her er nokre utdrag frå Ordbok for underklassen:

Bruker: «Oss er i dag en kunde født». Kunde og bruker er moderne betegnelse på utdaterte betegnelser som mennesker, kvinner, menn, personer, individer, innbyggere, borgere, velgere og pasienter, jf. ord som brukerinvolvering, brukerstyring, brukervalg, brukervennlig og brukermedvirkning.

Coaching: Coach: Av engelsk for kusk. Hyppig brukt i stadig nye disipliner. [...] Populært og kostbart semiprofesjonelt kvakksalveri som fungerer som en fortrinnsvis godt avlønnet amatøraktivitet utført på hjelpetrengende mennesker med økonomisk bærekraft, drevet av en kusk, norsk hestepisker. Man kan ta en slags master i coaching, «Mentor-Coach». 

Driftsenhet: Begrep som erstatter betegnelser som sykehus, aldershjem, skoler, barnehager, museum, gallerier, bibliotek etc. Som oftest synonymt med resultatenhet (se samme).

Håndhevelsesbistand: Ferskvare på nyordsfronten, erstatter det hjelpeløse «hjelp».

Kostnadseffektiv: Fordyrende endring. Hyppig brukt begrep i nyliberal styringsideologi. Tomt snakk for økt privatisering. Kostnadseffektivitet betegner at et mål nås til lavest mulige kostnader, les nedbemanning og økt arbeidsmengde på de som ikke blir overtallige.

Kunnskapsbasert: Kunnskapsbasert er et uttrykk reservert for folk med formelle titler og helst de som arbeider mer med hodet enn med hendene. Kva med kunnskapsbasert kunnskapssamfunn? Dette er et dobbelt signal om at all tenking er opphørt.

Reformimplementering: Begynne eller iverksette en endring eller prosess ved hjelp av unødvendige lånord.

Storbarnsekvivalenter: Moderne og human omtale av barnehagebarn i alderen 3-6 år.

Og slik held det fram!