kefir & tran

Eg les Slipp ham inn!, livssoga til Kjell Aukrust skrivi av Aukrust sjølv. Det er fulla andre eller tridje gongen eg les boki, men eg flirer lika mykje no som fyrste gongen. I går var det serleg éi soga som løyste låtten i meg. Ho høver sers godt i dag, for snart kjem det gjester til huset, og det vert radt eitkvart sterkt å drikka. Soga gjeng soleis:

Mens Bror min feiret dagen [17. mai] med studenterlue og dusk blant akademikere, feiret jeg den med hybelkunstnere i Nordahl Bruuns gate. Vi bar Kunst- og håndverksskolens grønne Rembrandt-lue med pensel i, og Nyco-flaske på baklomma med Silver Tail. En penselsvinger og bassanger fra Lillehammer satt inne med interessante selskapstips: Drakk man kefir og tran på forhånd, var det rent utrolig hva man tålte av gin.

Det holdt ikke stikk med Silver Tail. Blandingen gjorde galt verre. Da vi senere sang flerstemt på Sankthanshaugen, følte han seg uvel. Det var noe som hadde ostet seg inni'n og måtte opp. Ut av munnen sto kefirflaka som et tett og stemningsskapende snøvær. Folk under grønne maitrær stoppet undrende opp: Gikk den vårlige sanger fortsatt med vinteren i seg?

Ah, denne sermerkte, aukrustske tonen.