Muggslugg!

Det som førr en måne' sea var "gras på glas" har nå vørti det itte fullt så stilfulle "kadaver i kar", eller "grums i gluggen", eller bære Røtin & Bron & Kompani. Graset er gulbront, tyttbæra har miste rau'fargen og det veks kvite muggroser på glaset. Trivli å ha slikt no' i hylla. I grunnen er det itte så gæli. Prosessa høll seg jo under lokket. Men estetisk vakkert kan je fell itte akkurat kalle det... Så å skar'n gjøra? Je kan hæva det ut. Je er i stand tel å tømme ut nævan med kvist og kvåså fra hemetomta og vinke farvel tel det, jord blir det jo uansett ta det. Trondheimsjorda hadde sikkert syntes det var spennende med et eksotisk Ælvromsinnslag. Så joa, det går an. Men je kan óg ta med glaset hematt, i oktober, tømme ut innholdet i komposten så grasstråa her får råtne i hopes med dom andre grasstråvenna sine fra Fridtunplenen. Så kan je fylle det på nytt med høstblar fra småbjørken' rundt Femundshytta, og ta det med oppatt... Fy fasan, tenkj å væra så hemekjær! Noen som har forslag tel å je ska gjøra? Bære så det er sagt: je et itte opp innholdet. Grett at grøntfôr er viktig, særli for ihuga studenter på farten, men je står over dænna gongen. Det er lov å sea at je er barnslig og naiv og skrullete og gælin, men du ska væta at je er væpne med hissig (men egentlig ganske snill) Fridtunråte. Fett. Og je burde ha no' bære å fylle lordaskvelden min med, trur je.