uppdagingi. um kjærleik i ei bok.

Som sume her alt veit, hev eg lese mykje Gerd Brantenberg dei siste vikone. Eg skynjar ikkje kvifor det tok meg so lang tid å gjera just det. Eg hev visst um Brantenberg i mange år. Tenkt at eg skulde lesa henne, men ikkje gjort det. So var det ei som nyst kom til å nemna henne, og det var framskuven eg trong. No hev eg gløypt i meg, ned på høgkant, med umåteleg lesehug: Opp alle jordens homofile (1973), Sangen om St. Croix (1979), Ved fergestedet (1985), For alle vinder (1989) (ein trilogi, dette), Favntak (1983)... og det finst mange fleire. Egalias døtre, til dømes.

Dei var gode alle saman, um eg skal gjera meg til domar yver deim. Morosame og sorgsame; ei sers vellukka sameining av skjemt og ålvora. Det gjævaste var lika vel at eg kjende meg so innmari godt att i mykje utav det. Serleg forelskingane til hovudpersonen i Ved fergestedet. Serleg dei.

Hovudtema: Gymnastid, ung gjenta som finn ut at ho er «gæren etter jenter». Dét emnet - i bokleg bunad - er i grunnen ikkje nytt og ukjent for meg. Saki er at eg sjeldan kjenner meg att i karakterane i mykje av den skeive litteraturen. Ofta er desse unge gjentone for modige og framfuse og handlekraftige; det vert for mykje drift og seksualitet og for lite av den løynde, einsame og ævelege lengtingi som eg sjølv hev røynt. Og fåe skildrar forelskingi slik ho ter seg for eit barn. For det finst forelsking fyrr me veit kva forelsking er.

I Ved fergestedet fann eg det eg trudde ikkje fanst: ei skildring so råkande at ho mest tok anden frå meg. «Oppdagelsen», heiter kapitlet. Snaudt ni sidor. Her er eit tolleg langt utdrag, men det beste er å lesa heile bolken, må vita.

«Fra Inger var ganske liten hadde det alltid vært et menneske det var noe rart med. Slik at Inger la merke til jakken hennes, eller sånn. Plutselig så hun alltid etter jakken. Hun visste hvor den var i skolegården fordi det mennesket hadde den på seg. Det kunne være et menneske Inger ikke kjente, engang. Men det hadde alltid vært ett menneske.

[...]

Men litt senere var det et annet menneske som det var noe rart med. Kanskje hadde det vært noe rart med henne lenge, men én dag la Inger merke til det. Og da ble hun der. Når hun ikke så henne, tenkte hun på huset hun bodde i. Hun tenkte på gaten der mennesket måtte gå for å komme til skolen. Hun tenkte på ranselen hennes, og hvordan hun måtte snu på hjørnet. Hun tenkte på venninnene hennes som kunne være ved siden av henne hele tiden.

[...]

En gang kom et sånt menneske bort til henne i parken og pratet med henne. Det var Kari Anne Ludvigsen i 6. klasse. Selv gikk Inger i fjerde da, og hun hadde hatt henne lenge. Først hadde hun hatt Laila Pettersen i klassen hennes. Men så hadde det liksom gått over til Kari Anne Ludvigsen. Det var da Kari Anne sang «De nære ting» på Frelsesarméen til jul, der søndagsskolen hadde juletrefest. Hun sang helt alene, alle versene utenat, og det var en fryktelig pen melodi, og etter det ble hun et sånt menneske.

[...]

Etter det gikk det lang tid, men så kom det plutselig en som var mindre. Det var Siri Edvardsen i fjerde klasse, de holdt til på nummer 3, hun kjente ikke henne, heller. Selv gikk hun i syvende klasse, de holdt vakt i gangen med blått armbind på, to og to, og kunne jage ut smårollingene hvis de sto og snakket i gangen. Da gledet Inger seg til å gå bort til nummer 3, og Siri Edvardsen så på henne og måtte gå ut.

[...]

Etter dette skjønte Inger at mennesket kunne være større eller mindre, men at det alltid var et menneske på langt hold.

[...]

Denne vinteren begynte Inger å tenke på Beate samme hva hun tenkte på. Hun lurte på hva i all verden det var. Drev andre mennesker og ble like tullete? [...] Hvorfor var den grå kåpen hennes og det rødrutete skjerfet hennes helt annerledes enn alle andre kåper og skjerf? Og vottene hennes, også. Hun hadde noen grå selbuvotter. En gang hadde hun holdt dem. For Beate skulle ta på seg skjerfet ordentlig, og da hadde Inger stått og holdt vottene og blitt helt tullete og glad i hodet, bare fordi hun sto og holdt i disse selbuvottene. Hun ønsket at Beate skulle holde det skjerfet i fem evigheter. Da fant hun på å prøve dem. Og da hun kjente sin egen hånd inni den votteluften hvor Beates hånd hadde vært, ble hun så glad at det var helt merkelig. Særlig i tommelen. - Du kan prøve mine, sa hun, og så tok Beate på seg hennes votter isteden, og hele friminuttet hadde de hverandres votter på.

Nei, Inger forsto ikke noe av det. Men hver dag gledet hun seg til å se henne. Det var gøy å ha tegning. Nå holdt de på å tegne en kjegle.

En dag i slutten av februar, en mandag, akkurat idet de skulle gå inn i matematikktimen klokken tyve over tolv, gikk Inger rett etter Beate inn i klasseværelset og så på foldene i den lysebrune cardigan-ryggen hennes. Da ble Beate et sånt menneske.

[...dei skriv lappar i timen og lærer at den kortaste vegen millom tvo punkt er ei rett lina, id est: «Det var så enkelt at det ikke var noe å fundere på en gang.»]

Etter dette skjønte Inger hva et sånt menneske var. Det var dette hun hadde lest om! Etter dette visste hun at alle de følelsene hun hadde lest om i ukebladnovellene før og i alle Evi Bøgenes-bøkene, all den brennende kjærligheten som Scarlett O'Hara hadde følt for Rhett Butler og den knugende lengselen som Anna Karenin hadde etter Vronskij, det var de samme følelsene som de hun nå hadde for Beate.

Men da burde det jo ikke ha vært en jente, tenkte Inger. Da burde det ha vært en gutt. Eller jeg burde ha vært en gutt. Hvordan kan jeg elske henne når jeg ikke er gutt?

Men det kunne hun. Og det gjorde hun. Og hun skrev det ned i sin dagbok.»

(2004: 327ff.)