mandag 30. mai 2011

etymologiske godbitar

Eg sit her og les Jo visst kan du gresk og latin! (2010) av Vibeke Roggen. Det er ei perla av ei bok - les henne! Emnet er stutt sagt ordsoga og utbreidsla åt græske og latinske ord, men det er langt ifrå so turt som de radt trur det er. Etymologi ('læra um det sanne', her: 'det sanne upphavet til ordi') er hugtakande saker, og her skal de sjå nokre døme på vanlege, innlånte ord. Kann henda kjenner de til det, men. Dette er mest som poesi, folkens!

helikopter - av græsk héliks ('noko som snurrar') og pterón ('veng')
juice - innlånt frå engelsk, men upphavleg latin jus ('kraft frå kjøt og frukt'). Og frå fransk hev me lånt det same ordet, men då med onnor form og tyding: sjy.
senat - av latin senátus, av di rådet var ihopsett av gamle karar (senes, jf. lagordavleidingi senílis, 'det som hev å gjera med å vera gamall')
skruppel - av latin scrupulus (liten, kvass stein')
sarkofag - av græsk sarks ('kjøt') og fageín ('eta') = kjøtetar! (Dei nytta eit steinslag som gjorde at likamen kvarv snøgt)
nostalgi - av græsk nóstos ('det å fara attende, fara heim') og álgos ('pina, verk')

Det er meir der det kjem frå!

mandag 16. mai 2011

hennes tunga skriver mjuka melodier

Fordi eg nyleg såg um att den vedunderlege, velspela, smakfulle og umåteleg hugtakande filmen Tipping the velvet (etter romanen av Sarah Waters), og fordi eg samstundes er komi inn i ei Kent-lumma, der eg berre spelar Kent, Kent, Kent og Kent - just som i ungdomsåri - vel, so stakk det meg at ja menn er det mykje tunga i desse Kent-tekstene! («Tipping the velvet» er engelsk 1800-talsslang for noko du gjer med tunga, um de skynjar) Kor som er, eg fekk hug til å samla nokre av tungeversi åt Kent og leggja deim fram her. Alle er ikkje med; berre dei som hugar meg best. So, frå sette- til fyrsteplass:

6. «Som vatten» (frå Kent, 1995) syner at regn og tungor ikkje er so heilt ulike saker:

Regn slickar hela staden
som en fuktig, kall tunga
allt är asfalt, smutsigt vatten
för lycktorna at spegla sig i


5. «Gummiband» (frå B-sidor 95-00, 2000) hev det på tunga:

Och hon stänger sin mun
för att skydda alla orden
hon gömmer dom i tungan en stund


4. «Vintervila» (b-sida frå «Dom andra», 2002) er litt av ei perla:

Hon sjunger kärlekssånger för min hud
Hennes tunga skriver mjuka melodier
på ett ungt bröst där håret börjat växa
först nu


3. So var det «Längesen vi sågs» (frå B-sidor 95-00, 2000). Eg kann ikkje segja anna en at eg elskar det, og at eg fær ei styrlaus trong til å høyra nokon taka namnet mitt i munnen:

Ibland så dör jag litegrann
när du halkar med din tunga
på en bokstav i mitt namn


2. «Kräm (Så nära får ingen gå)» (frå Verkligen, 1996) er rett og slett berre heilt krem, frå ende til annan. Lite kann mæla seg med desse opningslinone: Jag vill ha din ryggrad här / Fäst den i mig. Men so var det denne tunga, då. Haldt dykk fast:

Lägg dig ner i gräset nu
Du är så varm här
Jag vill ha min tunga där
du är, så nära att du blir våt
men så nära får ingen gå ...


1. Vinnaren er, ikkje uventa, «Istället för ljud» (frå Verkligen, 1996). Dette er utan tvil ein av Kent-yndlingane mine. Ja, ein av yndlingssongane mine i det heile, når sant skal segjast. Og dette refrenget er midt i blinken for ein døyeleg forelska, men akk so skaplesbisk, sekstanåring som aldri hev kysst nokon (utanum kysseleik på barneskulen, må vita) og som lengtar grenselaust etter kjærteikn. Fyll min munn og mi tid, vinnarverset talar for seg sjølv:

Fyll min mun med din
Fyll min tid med någonting
Fyll min mun med din
alldeles för kalla tunga


(...og på tunga kjem det slik ein sæl skjelv i røysti hans Jocke Berg)

Elles er det vel teksti frå demoen «Kyss mig som en slägga»[!] (1992-1993) som høver best til Tipping the velvet:

Känner varma dofter av kroppar genom allt tyg
Ögon blå, hon andas rök, min själ, jag tror hon er blyg
Jag nuddar vid ditt bröst, faller på min törst
Hon slår mig med sin röst

Kyss mig hårt (kyss mig)
Kyss mig som en slägga (kyss mig, kyss mig)
Kyss mig hårt (kyss mig)
Kyss mig som en slägga (kyss mig, kyss mig)


*

mandag 9. mai 2011

náttúra amorsins

Dei gamle - id est: norrøne - skildringane av kjærleik er ikkje stødt måtehaldne, saklege, uromantiske, underdrivne, snaude eller beint fram løynde. Riddarsogor og andre høviske greidor er no éin ting, men stundom sprett det fram slike endelause og målande utgreidingar i sogor som elles er tolleg sparsame med slikt. Det ballar på seg og veks og blømer og tek ingen ende. Det er mest som sagaforteljaren hev opna ei elskhugsslusa. Slik er det til dømes i den etter-klassiske islendingesoga Víglundar saga. Dette er ikkje for veike sjæler:

En þau unnust því heitara með leynligri ást ok fólginni elsku þeim í brjósti þegar í fyrstu, er þau váru uppvaxandi, svá at rætr elskunnar ok uppvöxtr ástarinnar, er aldri varð upprættr ór þeira hjörtum, eptir því sem náttúra er amorsins, at eldr yndisins ok logi elskunnar brennr því heitara ok sækir því meir brjóst ok hjörtu mannanna saman sem fleiri vilja þeim meina ok stærri skorður við settar þeira vandamanna, er áðr hefir ást ok elska saman fallit þeira á millum, sem nú þessara manna, Víglundar ok Ketilríðar, því at þau unnust alla æfi svá heitt, meðan þau lifðu bædi, at hvárki mátti af öðru sjá, þaðan af er þau sáust fyrsta, ef þau skyldu eptir því gera, sem hugir þeira stódu til.

Ei noko upresis hasteumsetjing vert um lag slik:

Men kjærleiken deira vart strakst endå heitare en han var då dei voks upp, med løynlegare åst og gøymd elsk i brjostet, so at elskhugsrøtene og kjærleiksvoksteren aldri vart rivne or hjarto deira. For natturi til kjærleiken er slik at hugnadselden og elskhugslogen brenn di heitare og søkjer di meir brjost og hjarta og driv dei elskande saman, di fleire som vil hindra deim og stikka kjeppar i hjulet for lovnaden deira. Slik er det når det fyrst hev kome åst og elsk imillom folk, som millom Viglund og Kjetilrid, og dei elska kvarandre so høgt all den tidi dei livde at frå den stundi dei fyrst såg einannan, evla ingi av deim sjå på andre, um dei skulde gjera det dei hadde hug til.


Snadder!