lørdag 15. september 2007

Muggslugg!

Det som førr en måne' sea var "gras på glas" har nå vørti det itte fullt så stilfulle "kadaver i kar", eller "grums i gluggen", eller bære Røtin & Bron & Kompani. Graset er gulbront, tyttbæra har miste rau'fargen og det veks kvite muggroser på glaset. Trivli å ha slikt no' i hylla. I grunnen er det itte så gæli. Prosessa høll seg jo under lokket. Men estetisk vakkert kan je fell itte akkurat kalle det... Så å skar'n gjøra? Je kan hæva det ut. Je er i stand tel å tømme ut nævan med kvist og kvåså fra hemetomta og vinke farvel tel det, jord blir det jo uansett ta det. Trondheimsjorda hadde sikkert syntes det var spennende med et eksotisk Ælvromsinnslag. Så joa, det går an. Men je kan óg ta med glaset hematt, i oktober, tømme ut innholdet i komposten så grasstråa her får råtne i hopes med dom andre grasstråvenna sine fra Fridtunplenen. Så kan je fylle det på nytt med høstblar fra småbjørken' rundt Femundshytta, og ta det med oppatt... Fy fasan, tenkj å væra så hemekjær! Noen som har forslag tel å je ska gjøra? Bære så det er sagt: je et itte opp innholdet. Grett at grøntfôr er viktig, særli for ihuga studenter på farten, men je står over dænna gongen. Det er lov å sea at je er barnslig og naiv og skrullete og gælin, men du ska væta at je er væpne med hissig (men egentlig ganske snill) Fridtunråte. Fett. Og je burde ha no' bære å fylle lordaskvelden min med, trur je.

6 kommentarer:

Silje sa...

Du skal se at om du tømmer det hele her i Trondheim, ender det likevel opp i Elverum igjen. Etter en lang reise gjennom jord og vann, forskjellige dyrs tarmsystemer og en del heldige tilfeller. Slik var det i hvert fall i boken jeg hadde som liten, om en stakkars vanndråpe som ble skilt fra sine frender. Og så får det en kjempespennende reise.

Anonym sa...

Å! Men du skal få låna ei bok av meg som er litt same greia. Skrivi av ein danske, trur eg. Kjempekort. Skal ta'a med på skulen ein dag. Om det er tid til å lesa utanom-pensum-bøker då.

Engeline sa...

Enig, la Elverumsgresset bli ett med Trondheimsgresset, la dem beite sammen en stund og deretter dra hjem igjen, ikke ulikt deg selv - skjønt uten muggen håper jeg. Å bli muggen er ikke kult. Dessuten, det kan jo hende at om du slipper Elverumsgress ut i Trondeheimsnaturen, så forteller ditt hjemmekjære gress så mye om sitt vakre hjemsted at Trondheimsgresset må dra en tur dit og besøke? Det er ikke umulig.

Det er fint at du er hjemmekjær. Jeg blir nesten litt kjær i hjemmet ditt jeg også, bare fordi du er så glad i det. Og det skal litt til, for Elverum har jeg aldri vært i.

Anonym sa...

Eg liker at de lever dykk slik inn i det! Underbart. Å vekkja litt små-barnelege tankar gjer alltid godt.

Alle som vil får vera kjær i heimen min. Velkomen!

Anonym sa...

Du er også kul. Uten kliss.

Anonym sa...

hell yeah!