tirsdag 7. september 2010

eit ord for alt

I siste Dag og Tid hev eg på prent eit stykke um yndlingsordet mitt:

Hug. H-U-G.

Det er ikkje alle som les Dag og Tid (kvifor gjer dei ikkje det?), men hug er eit ord som alle bør kjenna til og vita litt um. Difor klistrar eg inn stykket mitt her, og vonar de hev hug(!) til å lesa.



Eit ord for alt


Kan eit ord på tre bokstavar femna om alt du er?


Det stutte og smålåtne ordet hug ser tvers igjennom deg. Støtt ligg det og vaker over deg, støtt er det butt til å skildra deg frå ende til annan, frå ytst til inst. Det er noko dimt og dragande over heile ordet: Hug.


No tenkjer du kan henda at hug er eit fint og klangfullt ord, litt svevande og gamalvore, det passar fint i dikt. Helst i gamle dikt, som hjå Aasen og Vinje, eller Vesaas og slike. Det er ikkje so underleg at me tenkjer slik, for dette vesle ordet er snautt i bruk i dag. Hug er umoderne, og litt rart. For kva er ein hug? Kvifor treng me dette ordet?



Hugleik

Hug er eit eldgamalt ord, og det har liksom vorte eit erkenynorsk ord attpå. Hugleik og hugnad – kan det verta meir nynorsk enn det? I over tusen år har hug tydt ’tanke’, ’sinn’, ’lyst’, ’mod’, ’lynde’, ’stemning’ og liknande. Me skulle kanskje tru at eit ord med so store og djupe tydingar er so uklårt og vidfemnande at det er reint ubrukeleg. Med hug er det tvert om. Me treng slike samleord. Kor mange av oss er i stand til å skilja skarpt og greitt mellom tanke og sinn? Mellom lyst og lynde? Di meir me prøver å skilja dei åt, di meir fløkjer dei seg i hop.


Hug er gjævt fordi det dekkjer alt det som er inni oss. Å leva er mest som å ta seg fram i ein tettvaksen skog av tildriv og tankar, kjensler og stemningar. Støtt er det noko som sviv og driv inne i oss, me veit ikkje kva, men det er der. Alt dette er hug. Eit stutt, men stort ord. Litt svevande òg. Om me vil snevra inn tydinga og streka under noko særskilt ved hugen, er det berre å leggja til noko føre eller etter hug. Som ihuga, eller hugleik.


Hugleik kan sjå ut som eit ovnynorsk tulleord. Men hugleik, leik i hugen, er ikkje meir mystisk enn ’fantasi’ og ’tankespel’. Stykket du no les er òg ein slags hugleik, men i ei litt anna tyding: ’Leik med ordet hug’.



Huginn og Muninn

Før i tida nytta dei hug tidt og ofte, og dei visste å gjera bruk av den vidgreinte tydinga av ordet. Den som leitar i gamle kjelder, finn eit utal hug-ord for alle slags rørsler og drag inni oss. Berre i Norrøn ordbok finn eg drygt to hundre slike ord. Kvar har me gjort av alle desse orda?


Rett skal vera rett: Somme hug-ord brukar me nesten kvar dag. Hugsa er eit vanleg verb, og ”koma i hug” er ei temmeleg vanleg vending. Hyggja og hyggjeleg ættar òg frå hug. Verbet hyggja tydde opphavleg ’tenkja’, ’tru’, ’meina’ og liknande, og hyggjeleg (norr. hyggiligr) tydde ’tenksam’ og ’klok’. Dei var kanskje særs glade i tenking og tenkjarar, dei som tok til å nytta hyggjeleg i tydinga ’triveleg’?


Det finst hugar som ikkje er fullt so trivelege. Me plar ikkje halda ramnen for ein hyggjeleg og omtenkt fugl, men ein av ramnane til guden Odin heiter like fullt Huginn (’hugen’, ’tanken’). Den andre ramnen heiter Muninn (’minnet’), og desse to flyg rundt om i verda og kjem heim og fortel Odin det dei har sett. Når sjølvaste sjefsguden, Odin, ikkje greier seg utan hugen (Huginn), korleis skal me vanlege døyelege greia oss utan hug-ord?


Me ser ut til å greia oss temmeleg godt, jamvel om mange hug-ord no er avløyste av meir ”moderne” ord. Me seier helst tendens i staden for tilhug eller hugdrag, forelska i staden for hugleggja, og idé i staden for hugskot. Er denne utskiftinga eit tap eller ei vinning? Sjølv meiner eg det er eit tap, men det seier seg i grunnen sjølv, når hug er det gildaste ordet eg veit om. Skal tru kva som er so gjævt og hævt med hug og hug-ord?



Det rann meg i hug

Ein føremon med hug-orda er at dei seier noko om korleis ting ter seg inni oss. Eit hug-ord er aldri berre eit ord, det er jamvel ei skildring. Til dømes er hugvill eit godt ord for ein som er fælt usikker og tvilfull og virrar att og fram i seg sjølv. Dei sjeldsynte orda hugrenning og hugskot er langt meir skildrande og gjennomsynlege enn det vanlege ordet idé. Me plar seia at me ”får ein idé”. Verbet vert litt for tamt og tomt i denne samanhengen, for kva kjenner du inni deg når du får ein idé? Det er vel mest som noko renn i deg eller skyt opp i deg?


Me skal sjå litt nærare på idé. Ordet har greske røter (idea), og det kan tyda både ’utsjånad’, ’slag’, ’form’ og ’omgrep’. I dag nyttar me helst idé om ’tanke’ eller ’førestelling’. Desse tankane og førestellingane kan vera av (minst) to slag: Anten er dei temmeleg støe og varige, eller dei kjem brått og utan førebod. Hugskot er som sagt eit råkande namn på det sistnemnde slaget, men opphavleg femnde hugskot både den ”seine” og den ”snøgge” tanken. I norrøn tid kunne hugskot tyda både ’innfall’ og ’tanke’ – og jamvel ’sjel’ eller ’samvit’.


Islendingane er kjende for å ta godt vare på det gamle målet, og dei nyttar langt fleire hug-ord enn me gjer, som ventande er. På Island har dei ei makelaus nemning for ’idé’: hugmynd. Dei kan òg nytta hugrenning eller hugsun om ’idé’, men her skal me saumfara hygmynd.



Hugsyn

Det gamle ordet mynd kan tyda so mangt, mellom anna ’form’ og ’bilete’. Hugmynd tyder fylgjeleg ’tankeform’, ’bilete i hugen’ og liknande. Det heng på greip: Ein tanke er mest som eit innvertes bilete. Spørsmålet er berre: Korleis kan me sjå dette biletet?


Det norrøne målet kan gjeva oss svar på det. (Dei tenkte visst på alt den gongen!) Me såg nyst at hugskot tydde ’tanke’ i norrøn tid. I same tidsromet hadde dei ordet hugskotsauga, det tydde ’auga til tanken (eller sjela)’. Vel, då er saka løyst: Me har ikkje berre augo som ser ut, me har endåtil eit auga som ser inn. Framifrå!


Eg skal vedgå at eg ikkje har undersøkt korleis hugskotsauga er nytta i dei gamle kjeldene, so denne anatomiske nyoppdaginga må du ta med ei klype salt. Men ettersom dette stykket er ein hugleik, og ikkje ei strengt vitskapleg utgreiing, skal me leika endå litt meir med hugskotsauga. Korleis verkar dette underlege innsideauga, tru? Er det kopla i hop med dei vanlege augo?


Det er likt til at me kan nytta båe augeslaga samstundes. Me kan fint ”sjå” tankane våre med innsideauga medan me har utsideaugo opne. Noko anna ville vore livsfarleg. Likevel ser det ut til at hugskotsauga arbeider best når dei andre augo er ute av drift, for kva gjer me når me dagdrøymer og fantaserer og tenkjer so det knakar? Me plar lata att augo.


Når dei vanlege augo er attlatne, råder hugskotsauga grunnen åleine. Då er det ikkje so underleg at hugsyn er eit anna ord for ’fantasi’: Me ser føre oss noko inne i hugen. Sant å seia tyder fantasi (gresk phantazein) nesten det same, nemleg ’gjera synleg’. Men kor mange av oss kjenner dei greskrøtte orda ut og inn? Hugsyn er eit greitt og lettskjønleg ord, jamvel om me nyttar det om innfløkte og uhandgripelege saker. Ordet er nesten for godt til å vera sant.



Hugen fer so vida

Meiner du framleis at hug er eit ord som høver best i gamle dikt? Eg skal vedgå at dei gamle skreiv godt om hugen, og Ivar Aasen best av alle. I visa ”Hugen”, frå samlinga Symra, set han hugen i hop med draum og straum. Der trur eg hugen likar seg godt. Om du synest strofa nedanfor vert treig og seig å lesa, kan du freista syngja henne til tonen ”Kjerringa med staven”:



Hugen fer som Draumen
att og fram i Straumen.
Fram i Vegen vist eg ventar meg ein Skatt;
naar eg kjemer der, so er han burte radt.
Hugen fer so vida.


Det er sant: Hugen er gåtefull og uhandgripeleg som draumen, og han er støtt i rørsle, som i ein straum. Hugen fer so vida. Ramnen Huginn fer òg vida. Kva om me let hug-orda flyga litt vidare òg?




Ekstramateriale:

Hugdiktaren
Mange diktarar har lagt elsk på hug-ord, og somme meir enn andre. Me kan trygt kalla Kristofer Uppdal for ein hugdiktar: Romanen (ikkje 10-bandsverket) Dansen gjenom skuggeheimen (1921-utgåva) er på drygt to hundre sider, men boka romar bortimot tretti ulike hug-ord: elskhug, hugnad, bråhuga, hugmykjne, hugbrend, hugsvala, hugsykja, godhug, hugteken, hugiltet, huglagd, hugsyner, hugram, hugnadsamt, hugkvide, hugsviken, hugsnikja, hugbunden, hugmykja, hugnadleg, hugvekkja, hugill, hugstolen, hugskot, hugsloppen, ihuge, hugsvaling.

9 kommentarer:

Simon sa...

Å, hurra! ♥ hug ♥ Eg hev mykje godhug til det ordet ☺

Ein kompis og eg utfordra kvarandre på VGS om å nytta ymse ord i norskstilane våre. Me valde eit uvanleg men brukande ord på førehand, med instruks om å skriva det inn der det høvde seg. Ein artig leik. Ein gong nytta me faktisk ordet hugleik.

Unknown sa...

Så flott, Kristin! Eg kosa meg medan eg las, og fekk hug til å nytte dei hug-orda eg kan mykje oftare. Takk!

dativfleirtal [for høver ovtrøytt] sa...

eg les jo faktisk dag og tid, og koste meg veldig med dette stykket (det vog opp for fråverande frk. R*). vart radt hugteken, om ein får seia det slik! særleg likar eg det om hugskotsauga. bruker dei helst mykje, trur eg. men det var fyrst no dei fekk eit namn.

* to veker utan, sidan eg ikkje fekk bladet før! - nett det er litt krise. dette var ei avsporing.

André sa...

Dette er sjølvsagt nok eit JA!-innlegg. Og det står godt for seg sjølv. Ja, det er både hugnadsam og inspirerande lesnad.
Men eg må få leggja til kor godt det tok seg ut i DogT under vignetten "Fridtun spesial". Meir av det! Med rålauk og to striper sennep.

fridtun sa...

Å, vener! De skal ha takk for gode ord. Mykje hugnad her, og hugleik!

Simon: 'Hug' er mest som det språklege motsvaret til poteten. Me kann nytta det um alt! Men endå var det fulla litt vanskelegt å smyga 'hugleik' umerkande inn i stilen...?

Kirsti: Tenk at du er her! No er du lagd til som 'kjenning' her hjå meg. Det var jaggu på tide. Velkomi inn i varmen!

dativfleirtal [for høvet ovtrøytt]: Ja, me lyt gjera noko med ho R. Gjeva ho eit spark bak på einkvan måten. Nei, ho syslar vel med sitt - kann henda kjem ho med ei bok snart? Det vøre gildt. Verdt å venta på osb.

Husbonde: Pysje mæ alt!

husbon' sa...

Men er det ei som ikkje skulle hatt råd til å ta seg fri frå jobben ... !

Anonym sa...

du skriv så fantastisk flott, kristin! eg skal lett byrje å bruke ordet hug oftare. det er godt med ord som dekkar meir enn dei minste delane, for ofte har eg ein tendens til å dele litt for mykje opp, og då er det godt med noko som famnar om alt.

Anonym sa...

Me vonar og ventar på næste bolken i framhaldssoga "ord for alt": hått

fridtun sa...

Takk, takk, takk! Det er litt av nokre godordsbylgjor som skyl yver meg her! :D

Hått, ja. Hug og hått. Det er òg eit ord me lyt dyrka. Kann henda kjem det ein bolk um det ein gong.