Det er ikkje stødt eg flirer åt tekstene me hev på litteraturteori-pensumet. Skrivarane legg vinn på at unge, halvrøynde lesarar skal skyna so lite som råd. Helst ingen ting. I dag laut eg flira, jamvel um det var mykje eg ikkje skyna. Likevel, her skal de få sjå nokre "målvokstrar" som Silje og eg hyggja oss med. Dei er skrivne av Walter Benjamin i stykkjet "Fortelleren". Ikkje eitt vondt ord um artikkelen, men det er ikkje ofte eg finn sovorne metaforar og samanlikningar i fagtekstene eg les:
"Visdom er råd vevet inn i det levende liv. [...] sannhetens episke side, visdommen, dør ut."
"Kjedsomheten er drømmefuglen som klekker ut erfaringens egg."
"I dag befinner borgerne seg i et rom som aldri har vært nær døden, evighetens tørkerom,"
"Døden opptrer i den like regelmessig som mannen med ljåen i prosesjonen rundt domkirkeuret ved middagstider." Middagstider?!
Benjamin fortel um den tidi då mennesket trudde det kunde liva "i harmoni med naturen", det Schiller kalla "den naive diktnings tid", og skriv at forteljaren i dag
"verner trofast om den, og hans blikk beveger seg ikke fra urskiven som prosesjonen av skapninger beveger seg foran, og der døden har sin plass som anfører, eller, om man vil, som den siste ynkelige etternøler."
(eg fær ikkje sett dette i hop so det gjev meining! Eg skal lesa det um att og um att, so fær me sjå.)
Eg tykkjer dette er vinnaren:
"Ordspråk, kunne man si, er etterlevinger som står på de gamle historiers plass, der moralen slynger seg om en gest som eføyen om en mur."
Jau. Då veit de kva eg hev å strida med. ;)
God tydagskveld!
Mannsdagen 2022
for ett år siden
3 kommentarer:
Jeg likte godt Walter Benjamin. Skulle du være uheldig og skjønne like lite etter forelesning i morgen, får vi vel ta en omgang i helgen, kanskje? Jeg kan helt sikkert gjøre både deg og Helene entusiastiske, og i sistnevntes tilfelle så sprudlende som bare hun kan bli, over hvordan romanen har forpurret hele den muntlige fortellertradisjonen. Det høres nesten morsomt ut.
Men jeg hadde glemt hvor poetisk språk han bruker. Kanskje en burde lese mer Benjamin utenfor pensum, bare for de levende metaforene. Dødsmetaforen, for eksempel - den er jo best!
Jeg kjenner meg som er overfertil livmor i en mannekropp, når jeg leser litteraturteori, ikke hjemme med andre ord. Da dukker jeg heller hodet under uvitenhetens dype badekars vann og håper at kunnskapsfeen vil innhente meg en dag for å fortrylle meg, og at dumhetens tannfe gir meg visdomstennene tilbake en eller annen gang sånn at jeg igjen kan danse med litteraturteorien som kavaler.
Amiable dispatch and this fill someone in on helped me alot in my college assignement. Gratefulness you as your information.
Legg inn en kommentar