torsdag 26. april 2012

notidskunsten

Her kjem ei kjær attersyn med Virginia Woolf.
Henne kjenner me godt. Trur me, då.
Det er vel snarare slik at ho kjenner oss. For ho skreiv:

«Since he belonged, even at the age of six, to that great clan which cannot keep this feeling separate from that, but must let future prospects, with their joys and sorrows, cloud what is actually at hand, since to such people even in earliest childhood any turn in the wheel of sensation has the power to crystallise and transfix the moment upon which its gloom or radiance rests ...» (To the Lighthouse, 1927).

Amen, Virginia, der fekk den velkjende spikaren ein kakk i skallen.

Éi forbanning er at fyrrtidi skyggjer yver notidi. Ei onnor
er at framtidi gjer det. Velkjende er dei båe tvo. I minsto
er dei kjende for oss som ikkje er sorglause livsnjotarar.
Me er som oftast alle andre stader en i noet. Me tek ein
sving dit og ein sving dit, att og fram, på kryss og tvers
millom minne og voner og drøymer og hugsyner, berre
ein sjeldan gong er me i eit reint og skirt her og no. Men
når sant skal segjast, so er det ei velsigning vel so mykje
som ei forbanning. På seige, gagnlause dagar, til dømes,
med tungsinn og gråvêr og einstonig arbeid, kann ljuve
framtidsvoner bora seg fram og breida seg ut og sleppa
fri svalande dropar av rein sæla som so samlar seg og
sildrar gjenom dagen som ein fjellbekk i lynget. I slike
stunder kann noet berre sitja der med noet sitt. Hah!



torsdag 19. april 2012

vanlege sjukdomar

For eit drjugt år sidan skreiv eg um den fullgilde boki Mannalikamen og helsa (1907/1909) av Idar Handagard.


D'er på tid å taka seg fyre ei av dei andre makelause bøkene hans: Vanlege sjukdomar. Her hev Handagard lagt vinn på å «syna korleis sjukdomarne spreider seg, korleis ein kann liva seg fyre deim og korleis ein kann hindra deim i aa breida seg vidare ikring.» Han gjev òg rettleiding til korleis ein skal stella med sjuke folk og korleis ein skal drepa smitten og gjera reint etter den sjuke. Det er ei bok «fyr aalmenta», og Handagard skriv skynlegt og greidt – med norske namn og nemningar i staden for «dei doktarlatinske og danske sjukdoms-namni». Moro!


Eg gjer som eg gjorde med Mannalikamen og helsa. Her er nokre smakebitar:


Graalusi
Det er helst born, som vert ute fyr graalus. Hev ein gut vorte «fengd», og tilfellet er «mildt», kann det vera nog aa snaudklippa han og tvaa haaret med varmt vatn og grønsaapa nokre gonger. Lyt kjemba med finkamb etterpaa. Er det ei g j e n t a som er fengd, skal ein ikkje snaudklippa ho. Det ser so leidt ut. Og det er ikkje naudturvelegt helder.


Liv maten fyr flugorne!
Med aa halda kjøket og alle romi reine, gjer kvendi overlag mykje fyr helsa aat heile huslyden. Karfolki skulde skyna paa dette – meir enn dei hev gjort, og letta kvendi i arbeidet mot flugeplaaga. 



Kusma
[...]
Daa er barnet fælt vanskapa i andlitet, augo ligg langt inn i hovudet og er smaae som grisaugo. Andlitet er feitt og ser godtoskutt og løglegt ut. Difyr heiter kusma paa dansk «Faaresyge» av di jamvel den luraste dansken ser ut som ein godsaud naar han hev ho.


Kyns-sjukdomarne [han skriv mykje – og skarpt – um deim] 
[...]
I ekteskapet og  u t a n f y r e  ekteskapet kann folk faa paa seg ymse snyltredyr etter samlega.
[...]
Skitsemd og faakunna, likesæla og andsvarsløysa gjer mest til at kyns-sjukdomarne breider seg.
[...]
Eit framstig er det at me no hev fenge ei log som krev at dei som vil gifta seg, skal segja ifraa um at dei hev ikkje nokon kyns-sjukdom i ei form s o m  k a n n  f e n g j a. Dette er fyrst og fremst til live fyr kvinna. Fyrr gjekk ho inn i ekteskapet, og drøymde aldri um illt, – og vart fengd av ein dropsjuk [gonorésjuk] elder enndaa verre av ein ratesjuk [syfilitisk] make. Og vart ulukkeleg all sin dag. 


Hau!

søndag 8. april 2012

påskequiz

Kva er dette, trur de?

mandag 2. april 2012

kryssklypp

Vyrke:
I The Importance of Being Earnest (O. Wilde)
II Travesties (T. Stoppard)

I
Jack: If you don't take care, your friend Bunbury will get you into a serious scrape some day.
Algernon: I love scrapes. They are the only things that are never serious.
Jack: Oh, that's nonsense, Algy. You never talk anything but nonsense.
Algernon: Nobody ever does.

II
Tzara: Of, what nonsense you talk!
Carr: It may be nonsense, but at least it is clever nonsense.
Tzara: I am sick of cleverness. In point of fact, everything is Chance.
Carr: That sounds awfully clever. What does it mean?
Tzara: It means, my dear Henry, that the causes we know everything about depend on causes we know very little about, which depend on causes we know absolutely nothing about. And it is the duty of the artist to jeer and howl and belch at the delusion that infinite generations of real effects can be inferred from the gross expression of apparent cause.
Carr: It is the duty of the artist to beautify existence.
Tzara (Articulately): Dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada dada.
Carr (Slight pause): Oh, what nonsense you talk!
Tzara: It may be nonsense, but at least it's not clever nonsense.

I
Jack: Oh, that's nonsense!
Algernon: It isn't!
Jack: Well, I won't argue about the matter. You always want to argue about things.
Algernon: That is exactly what things were originally made for.
Jack: Upon my word, if I thought that, I'd shoot myself ... (A pause.) You don't think there is any chance of Gwendolen becoming like her mother in about a hundred and fifty years, do you, Algy?
Algernon: All women become like their mothers. That is their tragedy. No man does. That's his.
Jack: Is that clever?
Algernon: It is perfectly phrased and quite as true as any observation in civilized life should be.
Jack: I'm sick to death of cleverness. Everybody is clever nowadays. You can't go anywhere without meeting clever people. The thing has become an absolute public nuisance. I wish to goodness we had a few fools left.
Algernon: We have.
Jack: I should extremely like to meet them. What do they talk about?
Algernon: The fools? Oh! about the clever people, of course.
Jack: What fools!


[Maybe to be continued...]