fredag 25. desember 2009

uppreist mot heteronissane

Eg er, som kjent, skeiv.
Eller skakk, ænnsjles ('annleis'), homo og so burtetter.
Eg hævdar ikkje at eg er noko sermerkt eller at eg er serskilt interessant som menneske av di eg er skeiv. Men, eg trur eg er meir merkt av at eg er skeiv en syster mi og mange andre er merkte av at dei er "rette"/"i vater".

Det er tolleg greidt å vera skeiv.
Det gjekk godt å fortelja det til skyldfolk og vener, so godt som det kunde.
Det er ikkje mange merknadene og spitordi eg hev fenge.
Det er ikkje serskilt vandt og vondt å liva som skeiv i Norig i dag.

Det som er litt vandt og vondt, er å tenkja på den tidi eg trudde denne logande elskhugen var noko eg laut gøyma og gløypa, at eg skulde bera det med meg i gravi, at gjenta eg tenkte på og drøymde um aldri måtte sjå at eg so mykje som glytte på henne i storefri, at eg stødt måtte ljuga når folk spurde um eg hadde nokon "i kikkerten".
So eg veit noko um løyndomar.
Eg veit noko um å skulla laga rom åt noko som er so stort at det hadde sprengt deg endå um du var fri til å sleppa det ut.
Å skulla halda noko i myrker som lyser og brenn som soli sjølv.

Men, det kann vera mykje lærdom i det som er ugreidt, og no tykkjest det meg - som sagt - greidt å vera skeiv. Etter eg vart litteraturstudent, og lærde um den græske skalden Sapfo (um lag 600 f.Kr.) som heldt til på øya Lesbos og hev skrive eit utav dei gjævaste kjærleikskvædi som finst (fragment 31), so mislikar eg ikkje eingong å taka ordet lesbisk på tunga. Ordet er greidt, det òg.

MEN. Det eg brådt vart var vesle joleftan, og som eg på ei undersam vis ikkje hev tenkt på fyrr, er at det er fælt so heteronormativ jolepynt me hev. Jolenissen er som oftast kar, englane er ofta konor. Men når me finn nissegjentor, so er dei i nittiåtte prosent av tilfelli i lag med ein nissegut. Nissegjenta og nisseguten. Nissefar og nissemor.
Eg nemnde dette for 'na mor, og 'n far høyrde det fulla.
For i timane fyre joleftan tek retteleg til, innimillom skidtur og bilvask og eg veit ikkje kva, so hadde han vore og kaupt og stelt til joleprydnad - tvo gjentor. Dei heng no i lampa yver kjøkenbordet. Der heng det mykje anna òg, men dei skeive gjenteenglane trivst sers godt, det er lett å sjå. De kann berre sjå og døma sjølve:



Då er det berre å ynskja dykk alle ei skeiv og god romjol!

fredag 4. desember 2009

surmjølk mot heimhug

Eg såg det koma. Eg såg det!
Eg bida på det. Og eg fagna det då det kom.

Det er den trufaste heimhugen, veit de. Eller heimsykja.
[Heimhug, m. Længsel til Hjemmet; Lyst til at være hjemme]
[Heimsykja, f. Hjemvee. Sv. hemsjuka.]

Kvar gong det dreg seg mot skulefri og heimferd, og mest av alt i dei siste vikone fyre jol, so kjem ei ofseleg diger heimhugklo og mesta klembrar blodet or hjartat på meg. Det er so eg ikkje evlar å gjera noko, segja noko, - men eg gjer då noko lell, og segjer noko, men eg er liksom ikkje her,
ikkje med heile meg.
Eg er ein heilt annan stad,
i eit farbygt hus (ja, det er eit hus bygt av far) med veggjer og golv og tak av varmt tre og gluggar mot ein æveleg fureskog.
Og so er det nokon eg kjenner som bur der.
Nokon eg saknar. Store & småe.

Å ve, den heimhugen.
Dét er lytet med å ha ein so gild og hjartevarm heim å fara til.
Ja, det er eit luksusproblem, dei kallar.
Men det set meg lika fullt or spìl.

So kva gjer eg då? Eg kann ikkje driva å fara burt i horg og heim, att og fram, hit og dit, i minsto ikkje no i eksamensstridi. Nei, det gjeld å gjera det beste ut or det som finst i nærleiken. Eg hev eit par grìp, eller vaksinar, mot heimsykja. No skal de sjå:

1. Surmjølk. De kann flira åt det, men surmjølk er styrkedrykk for hjarta og hug. Kvar gong eg opnar kartongen og slurpar i meg vedunderdrykken, so minnest eg eit fagert hende i barneåri, då eg skulde rista ein surmjølkkartong heime ved kjøkenbordet. Ja, for me lyt rista fyrr en me drikk, les eg på kartongen.
Dette hende: Eg skulde rista kartongen, men eg hadde av uviss grunn opna'n alt fyre eg riste, og no stod han vidopen og då eg riste til var det so surmjølki spratt og skvatt veggimillom.
Det var morosamt!
Og ho mor vart ikkje harm, sjølvsagt, endå ho fekk tjukk og feit mjølk i håret og det var kvitt uppetter veggjer og tak.
Men eg laut turka upp sjølv, må vita.
Surmjølk er reine madeleinkaka! (jf. Proust, veit de)

2. Ulljakka. Mor hev ei ulljakka som eg hev hjå meg i Nidaros. Eg undrast um ikkje ei utav farsystrene mine hev spøta henne. Mor gjekk stødt i den kufta fyrr, alljamt, då eg var ein liten sprett med ei verd som snaudt strekte seg til grasgarden ute. Den jakka er mor. Og det gilde med å klæda seg i ulljakka og drikka surmjølk samstundes, er at tvo tider eller tvo aldrar støyter i hop, eller rettare: glid varsamt inn i einannan.
For: surmjølk = barn,
ulljakka = ein vaksen (mor),
so når eg sit i jakka og drikk surmjølk so er eg både liti og vaksi på same tid. Godt, det er just slik eg kjenner meg. Korkje det eine eller andre, men båe.

3. Golvet. Ungar leikar på golvet. Heimhug heng i tett i hop med barndomslengt. So, det gjeld um å sysla med saker på golvet. Sjå Jul i Svingen på golvet, til dømes. Pakka inn jolegåvor på golvet. Liggja på golvet og tala med mor og veslesyster i telefonen. Lesa litteraturteori på golvet. Sitja under skrivebordet og berre kjenna frygdi breida seg ut i heile lìkamen. Golv er gaman.

4. Godnattsogor. Me er fulla mange som las Den store godnattboka (Bokklubbens Barn) då me var småe. Eller, vart lesne for, då. Alle sogone i den boki, og i ser yndlingssogone, dreg tankane mine med seg til den velkjende sengekanten og foreldrerøyst og godegodegode kveldar. Einaste vansken med lesing på sengi var at mor og far ofta sleit med å koma helsuge ut or barneromet, for legoklossane låg tett på golvfjølene.

De skal få sjå koss vaksinane ser ut:
Forfattaren ligg på golvet iklædd strikkejakka og les godnattsogor og HEV SURMJØLK I GLASET.
Tru det eller ei, men heimhugen stilnar.



***